Sluttord

Da var det tid for et siste blogginnlegg i KOM-103 bloggen min. Den siste oppgaven vi fikk var som følger:

Gå tilbake til ditt første blogginnlegg og skriv litt om hvor du står nå. I hvilken grad har du nådd målene du satte? Hva tenker du annerledes om nå? Hva blir neste utfordring? Er det noe som du vil jobbe videre med?

Denne oppgaven tar meg tilbake til mitt aller første blogginnlegg. Jeg skrev den gang at jeg håpet på å lære mer om digital skriveteknikk og bloggformatet generelt. Begge disse målene er i høyeste grad nådd. Gjennom en rekke forelesninger og obligatoriske blogginnleveringer har jeg fått god trening i å skrive for skjermen. Det har også vært moro og konstruktivt med studentkommentarene, da dette gir deg en viss form for tilbakemelding på innleggene du har skrevet.

Når det gjelder hvorvidt det er noe jeg tenker annerledes om nå, kan jeg bare si ja! Jeg var en relativt sterk motstander av blogging, eller det jeg trodde jeg visste var blogging. Det viste seg at formatet hadde en mye mer nyansert form enn det jeg trodde. Det finnes blogger om alt mulig, ikke bare “fjortisblogger” og “kunst- og håndværksblogger”. Det var behagelig å få avkreftet mine medieskapte fordommer på denne måten, og innse at bloggformatet tilbyr alt fra hobbyjournalistikk til teknologinytt.  Jeg kunne tenkt meg å forsøke å arbeide med bloggformatet i fremtiden, men da ikke i form av synsing om mote og smykker. Det optimale ville være å blogge om et tema jeg brenner for! Da smitter det forhåpentligvis over på leseren også?

Til slutt vil jeg bare si takk til alle medstudenter som har gitt meg kommentarer på arbeidet mitt! Dere har vært til stor hjelp!

Hva kjennetegner en god multimediepresentasjon?

“I forbindelse med 30-åra-markeringen av Alexander Kielland ulykken den 27.mars, lagde BT.no (Bergens Tidende) en multimediepresentasjon med de pårørendes historier. Med bakgrunn i denne presentasjonen, dine erfaringer fra lignende presentasjoner og det du kjenner til fra faglitteraturen, skal du argumentere for det du mener kreves av en god multimediepresentasjon av aktualitetsstoff. Bruk lenker, referanser og eksempler for å underbygge din argumentasjon.”

Hva krever jeg av en multimediepresentasjon?

Jeg ønsker meg valgmuligheter! Jeg vil velge hva jeg selv leser og tilegner meg av informasjon, og jeg vil enkelt navigere meg rundt uten å bruke unødig tid på å finne det jeg er ute etter. Deretter vil jeg ha et pent og ryddig design uten for mye utbrodering og dekor. Fyller en presentasjon disse kravene får den min stemme! Jeg har ingen gode eksempler på slike presentasjoner, men personlig synes jeg Nokia har gode 3D-presentasjoner på sine hjemmesider. Det kan vanskelig sammenlignes med Kielland-presentasjonen, men grunnen til at jeg liker disse må være det pene og ryddige designet, som igjen er et av mine kriterier for en vellykket multimediepresentasjon!

BTs Kielland-presentasjon

Mitt førsteinntrykk av Kielland-presentasjonen er at den er veldig grundig og godt laget. Leseren får servert et Flash-vindu i skjermbildet hos bt.no hvor en selv kan navigere seg rundt og gjøre et dypdykk i Kielland-ulykken. Personlig synes jeg designet er glimerende, med noen få unntak. Blant annet savner jeg frem- og tilbakeknapper. Mangel på disse gjør navigasjonen noe slitsom. Ellers synes jeg farge- og fontvalg er bra i henhold med det dystre temaet. Jeg liker også godt at man selv har muligheten til å velge hvilken informasjon man ønsker å få servert. Leseren slipper dermed å forholde seg til informasjon som kan være uinteressant. Når leseren selv føler at han/hun har kontroll vil sannsynligvis dette gi et bedre inntrykk av selve presentasjonen.  Likevel vil jeg gjerne påpeke at det burde vært en form for menyvisning som forteller leseren tydeligere hvor man kan finne den informasjonen man vil. Se bare på skjermbildet under:

Manglende og forvirrende menyvalg?

Jeg skulle også ønske at leseren kunne åpne presentasjonen i et eget vindu, fordi det hele blir litt i minste laget for min personlige smak. Kanskje kunne det vært en fullskjermsmodus?

3D-animasjonen er veldig solid, og det er tydelig at det ligger mye arbeid bak det hele. Personlig er dette en av de første fullverdige multimediepresentasjonene jeg har sett på nett. Den har video, lyd, grafikk og 3D, samt en rekke linker til videre lesning. Jeg synes denne saken fyller alle mine krav som leser, selv om et par bagatellmessige designvalg kunne vært anerledes.

Intervjuene er et pluss, og det gjør ikke noe at det ikke er video. Her gjør lyden og bildeserien jobben godt. Noe ulyd, men ikke noe stort trekk på helhetsinntrykket. Alt i alt synes jeg dette er en meget bra presentasjon som holder det den lover. Jeg håper det blir mer av slike forseggjorte presentasjoner i nærmeste fremtid, for det er virkelig med på å gjøre aktuelle nyheter mer interessante og interaktive!

Nettaviser og multimedia

Artikkelen “Convergence Calls – Multimedia Storytelling at British News Websites” av Neil Thurman og Ben Lupton er basert på kvalitative intervjuer med ledelsen i et utvalg av britiske nyhetsbyråer, og handler om bruk av multimedia (video, grafikk, lyd) i nettaviser. I følge artikkelen er ikke dette et nytt fenomen. Nettsiden til BBC har faktisk tilbudt sine lesere lyd og video helt siden 1997, men det var først i 2007 dette virkelig blomstet opp i Storbritannia.  Personene som blir intervjuet blir bedt om å svare på en rekke konkrete spørsmål om hvordan moderne nettaviser bør fungere. Noen av de viktigste og mest spennende spørsmålene som blir tatt opp er etter min mening:

• Grafikk/Flash?
• Skal videotjenesten hos nettavisene inneholde reklame?
• Video i artikkelen eller for seg selv?
• Bør nyhetsbyråene ha et tilbud for innbyggere i såkalte virituelle verdener som Second Life?
• Fokus på Podcast?

I tråd med dette vil jeg se på Fedrelandsvennen og forsøke å gjøre en vurdering av hvordan fvn står i forhold til punktene som blir tatt opp i artikkelen.

Fedrelandsvennens nettavis  inneholder lite grafikk. Det meste virker å være bilder som er hentet fra andre steder, altså ikke egenprodusert. Dette er muligens et punkt det er lurt å forbedre seg på. Grafikk kan hjelpe til med å øke forståelsen av enkelte saker, og virker ofte appelerende for leseren. Jeg vil trekke frem et eksempel hvor jeg synes grafikken gjør artikkelen mer atraktiv. Denne Start-logoen og menyen i venstremargen er med på å heve inntrykket mitt. Dette er neppe veldig kostbart, og burde enkelt kunne brukes lignende grafikk andre steder i avisen også.

Nettavisen har også en egen videotjeneste. Denne inneholder ikke mye reklame, men i et par av videoene jeg så på var det sponsorlogoer i slutten av videosnuttene. Noen ganger også korte innslag før filmklippet begynner. Videotilbudet er en blanding av nyhetsinnslag og agurknytt, samt endel innkjøpt video. Fedrelandsvennens videotilbud er en såkalt “stand-alone” tjeneste, og man må selv klikke seg inn på denne siden for å få tilgang til videoene. Dette virker ganske meningsløst etter min mening. Video burde heller ligge sammen med en tilhørende artikkel. Om man bare klikker seg inn på en tilfeldig video vil den gi liten mening når den ikke står i en klar kontekst.

Videre tror jeg ikke fvn.no har et tilbud i Second Life eller andre virituelle verdener. Dette vil nok heller ikke komme i den nærmeste fremtid, og det er kanskje like greit. En regionalavis vil mest sannsynlig få liten oppslutning i en slik setting. La heller de store internasjonale nyhetsbyråene prøve seg frem på denne arenaen. Til slutt er jeg enig med intervjuobjektene i at Podcast er et nisjeelement som hører hjemme hos mer spesialiserte magasiner og aviser. Ønsker man nyheter i lydformat kan man skru på radioen sin eller tune inn på iPoden. Jeg ville heller gjort som fvn.no og satset på video med lyd på nett.

Mitt helhetsinntrykk er at Fedrelandsvennen har kommet ganske langt når det kommer til sitt multimediatilbud. De har likevel forbedringspotensiale på et par punkter. Blant annet kunne de godt ha gjort en jobb med videotjenesten sin slik at den blir satt i kontekst med tilhørende artikkel og sak. Jeg ser gjerne også mer grafikk og Flash i fremtiden.

Overflødige journalister?

Dette blogginnlegget er skrevet på bakgrunn av artikkelen “Amateur Hour” av Nicholas Lemann. Artikkelen handler i korte trekk om hvordan amatørjournalister har banet seg vei på internett, spesiellt gjennom blogging, og hvordan de profesjonelle journalistene kan og bør forholde seg til dette fenomenet.

Fakta ligger på bordet. Godt betalte journalister som skriver for de største avisene er ikke lenger alene om beinet. Kampen er tatt opp av hobbybloggere og semi-journalister som ofte leverer et like godt stykke arbeid som de etablerte nyhetskanalene. Vi har sett utallige eksempler på store nyhetssaker som blir oppdatert og rapportert av amatører. Terrorbombingen i Mumbai, 2008 er et eksempel. Her ble Twitter aktivt tatt i bruk av etablerte nyhetsmedier for å holde seg oppdatert. Øyenvitner beskrev situasjonen over Twitter, og oppdaterte antall skadde og drepte mennesker. Denne informasjonen ble brukt av media og videreformidlet til folk verden over.

Dette ble sett på som en milepæl i bruken av sosiale medier av CNN. For første gang benyttet etablerte medium seg av øyenvitners observasjoner gjennom Twitter og andre sosiale medier, og baserte sin informasjon gjennom TV-sendinger og nyhetsoppdateringer på disse. Dette er et glimrende eksempel på hvordan sosiale medier og profesjonelle nyhetsmedier kan spille på lag for å oppnå et bedre journalistisk resultat. Det krever selvsagt en form for kvalitetssikring fra nyhetsbyråene, og en burde ikke ta alle Twitter-meldinger for god fisk.

I følge “Amateur Hour” mener 34 prosent av amerikanske bloggere at blogging er en form for journalistikk. Disse tallene er riktignok fra 2006, men jeg tviler på at tallet har stupt på fire år.  I mine øyne har ikke vanlig blogging mye til felles med journalistiske artikler skrevet for større aviser og nettsteder. Mange blogger er basert på synsing omkring nyhetsbildet, og jeg vil tro det er et fåtall som baserer sin nyhetsviten på blogger alene. Jeg ser mange eksempler i nettaviser hvor de ber leserene om feedback på en artikkel før den publiseres, gjerne over Twitter eller Facebook. Ofte ber de også om tips fra øyenvitner. Dette er en fin måte å få respons på, samtidig som man inkluderer sitt publikum.  Selv om dette er positivt er det også viktig at journalistene kan bevise at det er et reelt behov for det de produserer på egenhånd.

Det er essensielt at dagens journalister klarer å samarbeide med amatørene og teknologien de har til rådighet. Jeg kan tenke meg det virker skremmende for etablerte journalister når bloggere og twittere truer deres levebrød, men om de profesjonelle skribentene skal ha en fremtid må de kunne ta amatørene på alvor.

Sosiale medier i ungomsskolen

I dette blogginnlegget vil jeg ta utgangspunkt i Kristin Halvorsens uttalelser i artikkelen “Vil ha kulere skole” og bloggen “Don’t tweet me like a fool” skrevet av 14 år gamle Sonje Brøndmo.

I artikkelen fra aftenposten.no snakker kunnskapsministeren om at hun ønsker seg mer populærmusikk, blogging, valgfag og praksis inn i ungdomsskolen. Dette er basert på skremmende tall om at 70% av norsk ungdom ikke fullfører videregående skole, og at én av fire som kun har fullført ungdomsskolen havner på uføretrygd. På mange måter kan jeg forstå ministerens uttalelser. Det er helt tydelig at disse tallene er uønsket, og at noe burde gjøres for å forbedre situasjonen per dags dato. Allikevel er det viktig å trå varsomt når det handler om endringer i grunnskolen. Den norske skolen har vært under kritikk så lenge jeg kan huske, og reform etter reform har kun ført til nye problemer og utfordringer. Dette er noe alle mener noe om, og det er en god ting. Det er jo i grunnskolen vi bygger grunnmuren for fremtidens samfunn, og alle ønsker vi at både barn og ungdom skal være godt forberedt i møte med fremtidens arbeidsliv.

Spørsmålet er jo nettopp: Hva kan vi gjøre og hvordan kan det best gjennomføres? Jeg er overbevist om at Halvorsen og kompani har spurt seg selv dette spørsmålet mer enn én gang. Det samme har samtlige kunnskapsministere før henne. Jeg tror neppe at moderne musikk og twitter er løsningen på ungdommens fremtid. Jeg ser for meg et klasserom i kaos. Dundrende hiphop-musikk, og elever som surfer på nettet etter helt andre ting enn det de har fått beskjed om. For å være ærlig tror jeg ikke dette bildet jeg maler er helt fjernt fra dagens virkelighet. Jeg har selv jobbet som lærer i 7. trinn på barneskolen i nesten 2 år. I løpet av denne korte perioden skjedde det store endringer i elevenes og lærernes hverdag. Det ble bygget nye klasserom, eller “fellesarealer” som det het på finspråket. Det ble lagt opp til hyppig bruk av datamaskiner og interaktiv teknologi i timene, og klasser ble slått sammen til nærmere 50 elever. Ingen av disse endringene ble tatt godt i mot av lærere eller elever. Det skapte rett og slett for mye uro og støy.

Med disse erfaringene og tankene i bakhodet er jeg overbevist om at skolen heller burde ta et skritt tilbake.  Blogging og musikk er arenaer elevene utforsker på egenhånd, og kjapt lærer seg å mestre. I mine øyne har Sonje Brøndmo (14) helt rett når hun snakker om Twitter og Facebook. Derfor mener jeg også at det blir feil å blande inn relativt trivielle fritidsaktiviteter i viktig undervisningstid. Det er klart at ungdom trenger å lære seg godt nettvett, men dette har de aller fleste av dem klart på egenhånd – derfor ser jeg det helt unødvendig å gi dette plass i undervisningen på ungdomsskolen. La skole være skole. Elevene trenger oppdragelse og disiplin mer enn popmusikk og sosiale medier i skolen.

Avsluttningsvis vil jeg påpeke at jeg er fullstendig klar over hvor konservativt dette innlegget kan oppfattes. Jeg ønsker på ingen måte spanskrøret tilbake i skolen. Sosiale medier og musikk virker selvsagt appelerende for den store majoriteten av norsk ungdom, men er det virkelig dette de trenger i grunnskolen? De er uansett nødt til å håndtere alle de andre obligatoriske fagene som ikke er like gøyale, så jeg frykter at Kristin Halvorsen bygger et luftslott om hun gjennomfører disse planene.

Interaktivitet

Hva er interaktivitet?

For meg er det nesten umulig å svare på. Det hjelper svært lite å taste inn ordet i Googles søkemotor også, for resultatene er uendelige og svært varierte. Forskjellige fagfelt har ulike definisjoner av begrepet, og dette er også noe av poenget i Oliver Quirings artikkel ““What do users associate with interactivity? A qualitative study on user schemata””. Definisjonen av begrepet kommer an på hvem man spør.

Quiring har gjennomført en undersøkelse der han har spurt en variert gruppe mennesker om hva de legger i ordet interaktivitet. Svarene var svært varierte, og dette bekrefter bare min mistanke om at dette ordet er vanskelig å definere. Selv om dette er et begrep de fleste av oss har hørt mange ganger, vil vi mennesker beskrive det ulikt – avhengig av kjønn, alder, sosial status, yrke og interesser. Hvorfor er det slik? Undersøkelsen peker på kontekst som en viktig faktor. Flere av personene som deltok trakk frem mobiltelefon, tv og radio når de ble spurt om interaktivitet. Likevel ble ikke alle disse gjenstandene sett på som interaktive alene, kun i enkelte kontekster. Interaktivitet skjer altså på forskjellige plan.

I vår hverdag bruker vi fantastisk teknologi hele tiden. Noen leser nyheter i nettformat og ser på web-TV. Noen spiller online-spill med mennesker de aldri har sett, mens andre skriver blogg, hører på Spotify, laster opp filmer på Youtube, og legger sitt liv ut på nettet. Alle disse menneskene ville nok påstå at de bedriver en eller annen form for interaktivitet, men deres oppfatning av begrepet vil være ulik basert på deres egne erfaringer og teknologibruk. Våre begreper endres og påvirkes av vår hverdag og våre omgivelser. Disse forskjellige brukergruppene vil derfor definere interaktivitet på vidt forskjellige måter.

Dette spriket i betydningen forteller meg noe om at teknologien vi har til rådighet gir oss muligheter til å bestemme selv. Vi velger hvordan vi vil kommunisere med andre, vi velger hvordan vi vil dele og finne informasjon, og vi velger helt selv hvilken underholdningsplattform vi vil bruke. Med dette i bakhodet er jeg ikke overrasket over de forskjellige svarene Quiring fikk i sin undersøkelse.

What Interactivity Means to the User

Fortellertekniske virkemidler

“Ta for deg en av de følgende bloggene og beskriv de fortellertekniske virkemidlene som anvendes for å oppnå ønsket effekt. Både strukturelle, språklige og retoriske virkemidler”.

Denne uken er det altså tid for å analysere fortellertekniske virkemidler i blogger. Jeg har valgt ut bloggen http://photoshop.blogg.no/ som i korte trekk tar for seg små nyttige triks i programmet Adobe Photoshop. Bloggen er også en portal for bestilling av bloggdesign, og priser er inkludert på siden. Grunnen til at jeg valgte nettopp denne bloggen er fordi jeg synes Photoshop er spennende, og fordi jeg har lyst til å lære mer.

Det første blikkfanget er headeren. Flott design og komplimenterende farger gjør at jeg får lyst til å utforske bloggen videre. Bloggen har også en oversiktelig meny i venstremargen som gjør det lett å navigere på siden. Når det gjelder språket og de retoriske virkemidlene synes jeg det virker litt mindre profesjonelt. Midtstilt tekst og dårlig tegnsetting hever i alle fall ikke bloggen i mine øyne.

De fortellertekniske virkemidlene i denne bloggen består av tekst og bilder, men også animert snø i headeren. Bloggen er veldig informativ og lett å forstå seg på om man har litt bakgrunnskunnskaper fra Photoshop på forhånd. Jeg tror også det er rimelig greit for nybegynnere, fordi alt er grundig forklart med både tekst og bilder. Bildene består i hovedsak av såkalte screenshots fra programmet, som viser leseren akkurat hvor man skal trykke for å oppnå ønsket resultat.  Dette er et godt virkemiddel, fordi bloggens mål er å lære leserene nyttige ting i programmet. Kanskje kunne det også vært lagt ut video som viser skjermen, men i min mening gjør bildene og den informative teksten en god jobb i å videreformidle budskapet til bloggeren.

Alt i alt en god og informativ blogg, som kanskje kunne løftet seg et par hakk med bedre språk